Rommet mitt er det samme gamle, huset mitt er det samme gamle og det er bygda mi også. Forutenom noen små justeringer på ting og tang. Som f.eks ny grunnskole. Men det påvirker ikke meg noe særlig! Men jeg merker at jeg har vært borte ett år, kanskje ikke så mye med venner men med familien. Jeg føler meg kanskje litt utenfor, litt voksen, som om jeg har vokst ut av familien, men det er ikke noe jeg vil altså!
Dette er første gang på lenge at jeg har villet skrive blogg. Jeg er ikke en person som er så veldig flink til å fortelle andre rundt meg hvordan jeg sånn egentlig helt innerst inne har det. Jeg kan være fryktelig såret over noe men likevel si at det er helt greit, jeg kan bli drit sur på mine foreldre for noe men jeg forteller ikke hva den egentlige grunnen er.

Idag kom jeg hjem fra Hamar, jeg har vært hos Mari en uke. Mari som jeg ble kjent med i Thailand. Og Mari er Mari, uansett om hun er i Thailand og kalles Maliwan eller om hun er på Hamar i Norge og kalles Mari. Så rart å tenke på at vi har delt Thailand sammen, hun kunne likså godt vært noen jeg hadde blitt kjent med i Norge men da tror jeg ikke vi hadde hatt det nære båndet som vi har nå.

Men ja, jeg er hjemme i mine fine lille bygd nå, sett på min mors bilder fra sommeren og innsett at jeg ikke har sett de i hele sommer, jeg har bare jobbet og de har vært på ferietur. Det var nemlig ikke et eneste bilde av meg der, fint eller hva? Akkurat nå føles alt bare som et rot, jeg trenger faktisk at skolen starter på mandag for å få litt kontroll over fremtiden. For hvordan jobb, håndball og skole skal gå hånd i hånd! Det skal nok gå, litt stress men det skal gå. Men jeg grugleder meg til å komme på skolebenken igjen, har ikke vært på skolen siden februar og ikke på en norsk skole siden juni i fjor. Jeg skulle ønske det var slik at jeg skulle dra ut igjen. Dra til Thailand og møte vertsfamilien min igjen. Det å få mail fra de der de vil at jeg skal komme i desember og jeg må si nei er fælt. Jeg savner de så innmarri! Selv om jeg holdt på å bli gal noen ganger! De betyr så mye for meg, og de tingene som skjer med dem nå er så vanskelige å høre om nå, nå som jeg sitter i Norge. Det å ikke kunne trøste, gi en klem, snakke thai, være sammen, sitte i mors nye bil(noe som hun gjerne vil jeg skal gjøre), hjelpe bestemor, høre henne si at jeg er en thai. Det er noe jeg virkelig savner!

Noen ganger er jeg lite motivert for fremtiden, for dagen som kommer imorgen. Hva om jeg feiler? Hva om jeg gjør feil valg? Hva om jeg dumper på bilteorien eller oppkjøringen? Hva om jeg må ha flere enn to kjøretimer? Hva om jeg ikke klarer å ha et fint blodsukker?

Men jeg er sikkert ikke alene om slike tanker.
Ikke sant?