Wien er stedet. Meg, Torhild og Mari. Det føles ikke ut som det er ett år siden vi siste satt her i sju timer, ikke så godt kjent og uvitende på hva som ventet oss. Men nå sitter vi her da, ett år senere, litt bedre kjent og med mange opplevelser og minner. Selv om det virker helt uvirkelig!

Tirsdag dro jeg fra Phitsanuloke, byen som har vært og er hjemmet mitt. Jeg dro fra bror, søster, bestemor og to kusiner. Mor, far og jeg kjørte til Bangkok. Jeg ga alle en klem, felte noen tårer og satte meg i bilen. Det verket i brystet og det var tusen ganger værre enn det var da jeg dro fra Norge. Ikke fordi jeg er mer glad i Thailand og sånt, men jeg vet ikke når jeg kommer tilbake! Og jeg kunne tenkt meg og være litt lengre, men nå er jeg her da, i Wien. Mens jeg kjørte ut av Phisanuloke så jeg alt som for ett år siden var helt ukjent, nytt og spennende. Nå er det kjent, det er hjemme.

I Bangkok sov jeg, mor og far på hotel en natt. Spiste god thaimat til middag og sov en urolig natt, jeg hvertfall. Mor var dårlig i magen, hun sa det var for at hun var så lei seg for at jeg skulle dra så til frokost ble det bare meg og far. Min thai-far som jeg er utrolig glad i og savner allerede! Og etter frokost måtte de dra tilbake for å dra på jobb. Jeg fulgte de til bilen og ga de klemmer, FÆLT. Jeg blir alene for ingen av mine venner har kommet enda og jeg gråter som f***, jeg vil bli med, tilbake til Phitsanulok. Det er stygt å si det, men den tiden i Bangkok ville jeg ikke tilbake til Norge, Phitloke fristet mer.....

De to dagene med AFS var helt OK. Det gikk fort, første dagen mediterte vi. Eller, vi lå på gulvet mens en av AFS folka sa ting til oss som f.eks: Husk da dere sa hade til familien i landet deres, husk da dere kom på første AFS campen, husk da dere møtte vertsfamilien deres, første dag på skolen osv. Mari og Silje gråt, det var ikke morsomt, det var bare fælt. Fullt av biler i hodet, minner, og fine stunder og personer vi har blitt så glad i men som vi nå har forlatt. Det er tungt!

Vi var oppe hele natta eller frem til halv fem ca, da våre kjære islendere dro. Det var værst å si hade til Binni, kjære kjære Binni-Boy! Etterpå sov vi, sto opp spiste herlig frokost og sov igjen. Trøtt gjeng ja. Så var det pakketid og check out. Så gikk bussen og plutselig sto vi på flyplassen. Litt avskjeder der, noen thai-familier hadde kommet dit og vi sa hade til Tyrkia og Tyskland. Heldigvis skulle også Belgia til Wien.

I Wien ble det bare en kort stund sammen før de måtte dra, de hadde nemlig fly ganske tidlig. Heldig-grisene! Så felte vi noen tårer, eller de tøffe nordmennene Mari og Silje gjorde det! Sa hade og vi skal sees igjen og de dro.

Så nå sitter Mari, Silje og Torhild i Wien, fly klokken 10:25